Hvem er vi som driver pensjonatet?

Anne er den, som allerede i særdeles ung alder utbasunerte til sin fortvilte mor, at hunder var langt å foretrekke foran egne barn……

Etter hvert ble det jo begge deler, men hunden kom faktisk først. Trassig fjortenåring – med dårlig skjult baktanke - spanderte valp i gave på foreldrene sine!

Jeg selv ante ikke hva valpetid var, før jeg etter noen år fikk min egen lille Newfoundlender. Over vaskebøtta, eller i sjokkert undring over sterkt reduserte sko, gikk mang en god tanke til min mor……… Og fortsatt er det altså slik at hund er noe helt spesielt. En lettere form for galskap, som altså hos meg har gitt seg utslag i et hundepensjonat.

Petter er den som ble stående som overrasket eier av hund på Svalbard i 1986. Jeg tror, helt ærlig, at han ikke hadde sett for seg den løsningen. Bamse, en pensjonert trekkhund på 9 år, ble vår første felles hund og turkompis. Petter trives med hund, og har ansvar for pensjonatet i Annes fravær.

Mari, vår eldste datter, er fast turgåer og medhjelper i hundepensjonatet. Trives sammen med de firbeinte, og kanskje spesielt de minste hundene.

Britt, den yngste, hjelper til der hun kan. Har faste oppgaver knyttet til pensjonatet, men går ikke turer.

De gode medhjelperne våre er hundeinteresserte ungdommer. Det er mye arbeid, og mange firbeinte skal gåes tur med. Renhold, kos og stell av hundene. Det er alltid noe som skal gjøres hos oss!